Fra spansk dominasjon til autonomi

Sicilias historie fra senmiddelalderen og 1900-tallet består av ulike styreformer, men også av problemer som dukker opp igjen i nye former. Tidlig på 1400-tallet opphørte den stabile tilstedeværelsen av monarker på øya: Sicilia ble administrert gjennom visekonger knyttet til det spanske monarkiet. Endringen hadde praktiske konsekvenser. De viktigste beslutningene kunne modnes langt borte, mens embetsmenn og mektige lokale familier fikk større tyngde ute i territoriet. En politisk struktur måles ikke bare etter navnet på dynastiet: det som teller, er måten den samler inn ressurser, opprettholder orden, fremmer eller hindrer handel og svarer på behovene til dem som bor i byer og på landet.

Pirater, inkvisisjon og opprør

Piratvirksomhet langs kystene og bandittvirksomhet i innlandet preget flere faser av øyas liv. For mange bønder kunne utryggheten gjøre det vanskelig å fortsette å bo på landsbygda, mens byene ble steder for tilflukt og konsentrasjon av befolkningen. I tillegg kom hungersnød og skjevheter i bruken av jorda. Sicilia, som i andre epoker var blitt feiret som en stor produsent av hvete, garanterte ikke automatisk velstand for sine innbyggere. Verdien av avlingene og handelen avhang av hvem som eide jorda, hvem som kontrollerte inntektene, og hvilke ressurser som ble igjen i lokalsamfunnene. Baronenes makt og rollen til genovesiske og spanske bankfolk i handelen påvirket de økonomiske mulighetene til lokalsamfunnene.

Den spanske dominasjonen hadde også en religiøs og kulturell dimensjon. Inkvisisjonen og intoleransen overfor ikke-kristne minoriteter stod i kontrast til øyas lange historie med møter mellom kulturer. Problemet er ikke bare undertrykkelsen av enkelte praksiser: når en myndighet bestemmer hvilke ideer som kan sirkulere, og hvilke personer som kan delta fullt ut i det offentlige livet, endrer den mulighetene for et helt samfunn. Denne lukningen reduserte den kulturelle utvekslingen nettopp mens renessansen forvandlet andre europeiske sentre. Bildet krever forsiktighet, for siciliansk kultur sluttet ikke å produsere verk; men det peker på vekten av politiske og religiøse restriksjoner.

Opprørene viser at befolkningen ikke passivt aksepterte den politiske og sosiale situasjonen. Det vises til uroligheter i de første tiårene av 1500-tallet og opprør i Palermo og Messina på 1600-tallet. Forholdene i de to byene og motivene til deltakerne var ikke nødvendigvis identiske, men episodene avslører tilbakevendende spenninger mellom sentrale myndigheter, ledende samfunnslag og innbyggere. Splittelsen i aristokratiet gjorde det vanskelig å bygge en stabil og koordinert opposisjon. Et opprør kan med kraft manifestere misnøye og likevel ikke klare å endre systemet som skaper den. Det er en av trådene som forbinder mange faser av den moderne sicilianske historien.

Jordskjelv og nye herskere

Til den politiske krisen kom naturhendelser og endringer i handelsrutene. Jordskjelvet i 1693 rammet sør på øya og etterlot dype konsekvenser i byene og deres monumenter. Gjenoppbyggingen som fulgte, skulle prege byenes utseende og åpne rom for det barokke arkitektoniske språket som i dag kjennetegner mange sentre. I mellomtiden hadde veksten i de oseaniske rutene redusert rollen som det sentrale Middelhavet spilte i deler av handelen. Dette betyr ikke at Sicilia var utestengt fra all utveksling, men at dens geografiske posisjon ikke lenger alene garanterte den samme økonomiske sentraliteten som i andre perioder. Urban historie og internasjonal økonomi møtes her på en særlig tydelig måte.

På 1700-tallet flyttet europeiske traktater Sicilia mellom ulike monarker: etter savoierne kom habsburske herskere, deretter i 1735 bourbonerne. Øya fortsatte å interessere stormaktene på grunn av sine havner og sin posisjon mellom to bassenger i Middelhavet. Å skifte krone var imidlertid ikke det samme som å umiddelbart endre fordelingen av jorda eller tyngden av skattene. Mange relasjoner mellom store jordeiere, bønder og lokale myndigheter overlevde de dynastiske skiftene. Skillet hjelper til å lese århundret: på papiret endret grensene og alliansene seg; på landsbygda målte folk styret først og fremst gjennom leieavtaler, avlinger, skatter og muligheten til å forsvare seg mot utrygghet.

Risorgimento og Garibaldi

På 1800-tallet førte risorgimento-ideene og kravene om selvstyre til nye mobiliseringer. Oppstanden i 1848 frembrakte en autonom siciliansk regjering, som senere ble beseiret av den bourbonske hæren. Det er en viktig episode fordi den viser hvordan ønsket om å bestemme sin egen politiske fremtid gikk forut for den italienske samlingen. Autonomi og nasjonal enhet ble ikke alltid opplevd som sammenfallende ideer: ulike mennesker tolket dem ut fra forskjellige behov og mål. Blant risorgimentoets sicilianske skikkelser var Giuseppe La Farina og Francesco Crispi. Gjennom deres veier fanger man opp øyboernes aktive rolle i halvøyas politiske debatt.

I 1860 åpnet landingen av De tusen i Marsala, ledet av Giuseppe Garibaldi, veien for slutten på det bourbonske kongedømmet. Deretter fulgte slaget ved Calatafimi, erobringen av Palermo og folkeavstemningen i oktober samme år; i 1861 gikk Sicilia inn i det nye Kongeriket Italia. Overgangen endret statsrammen, men løste ikke ulikhetene med det samme. Den vedvarende misnøyen bidro også til opprøret til de sicilianske fasci i 1894, inspirert av sosialistiske krav. Nok en gang må den politiske historien leses sammen med de økonomiske forholdene: et nytt nasjonalt statsborgerskap kunne sameksistere med fattigdom, vanskelige jordbruksforhold og krav om representasjon som forble ubesvarte.

Det tjuende århundret og selvstyret

1900-tallet la til kriger, fascisme og emigrasjon til et allerede komplekst bilde. De alliertes landing i juli 1943 og den spesielle statutten i 1946 var to avgjørende etapper i den samtidige fasen. Regional autonomi oppstod altså etter en lang vei, ikke som en brå løsning på en enkelt konflikt. I etterkrigstiden forsøkte man å støtte utviklingen også gjennom store industrianlegg og offentlig finansiering, mens jordbruket fortsatte å ha betydelig vekt. Å se visekonger, bourboner, risorgimento og autonomi samlet kan virke som et enormt sprang; den felles tråden er spørsmålet om hvem som tar beslutningene for øya, og hvordan disse beslutningene påvirker livet til de sicilianske lokalsamfunnene.

Foto: l0da_ralta · CC BY 2.0 · Wikimedia Commons