Gotisk stil i sicilianske monumenter

Den sicilianske gotikken er ikke ett enkelt bilde man kan gjenkjenne i enhver kirke. Den var en retning som kunne vare lenge og ta ulike former avhengig av territoriene og kontakten med andre områder i Middelhavet. For å forstå den bør man ta utgangspunkt i perioden som går forut for og ledsager dens gjennombrudd. Etter Frederik IIs tid ser man en større sentralitet i de arkitektoniske verkene som de dominerende slektene bestilte: bypalasser og borger blir vitnesbyrd om familienes makt. I denne sammenhengen identifiserer navnet Chiaramonte en fase med intensiv byggevirksomhet, ikke et isolert dekorativt motiv.

Steri-palasset til Chiaramonte

Palazzo dello Steri i Palermo, påbegynt i 1307 og et symbol på Chiaramontes makt, er et konkret sted å begynne. Et palass av denne typen gjør det mulig å betrakte arkitekturen som en offentlig erklæring. Beliggenheten i byen, bygningens størrelse og behandlingen av åpningene uttrykker en verdslig og familiær autoritet. Det var en representasjonsbolig så vel som et hjem, og utseendet skulle formidle familiens rang til dem som beveget seg gjennom byrommet. I sicilianske middelalderverk kan kvaliteten på en portal eller et vindu avsløre bånd til håndverkere og smak som strakte seg over flere regioner. Steri viser derfor både ambisjonene til en slekt og sirkulasjonen av arkitektoniske former i Middelhavet.

Durazzesk og katalansk

Man skiller mellom to retninger innen den sicilianske gotikken: den durazzeske og den katalanske. Den durazzeske kjennes blant annet på de flate buene og spredte seg særlig i den østlige delen av øya. Den katalanske hadde en bredere tilstedeværelse, med særlig betydning i Palermo og eksempler i andre byer. Distinksjonen er nyttig, men bør ikke brukes som en merkelapp man fester på en bygning etter å ha sett en enkelt bue. De arkitektoniske elementene kombineres med stedets funksjon og senere endringer. En kirke eller et palass kan bevare en middelaldersk del og, ved siden av, inngrep i en mye senere smak.

En vid geografi

Geografien til disse monumentene er vidstrakt. Ved siden av Palermo finner man palassene i Ragusa og Modica, klosteret Santo Spirito i Caltanissetta, kirken Annunziata i Trapani og kirken San Giorgio i Agrigento. Også Palazzo Corvaia i Taormina og Palazzo Bellomo i Siracusa nevnes. Denne listen viser at det gotiske formspråket ikke var forbeholdt én enkelt funksjon: det kunne forme religiøse steder, boliger og maktens rom. Å sette to eksempler av ulik type i forbindelse med hverandre er mer lærerikt enn å lete etter en rekke like fotografier. En religiøs bygning inviterer til å betrakte inngangen og rommet for liturgien; et palass bringer frem forholdet mellom representasjon og byliv.

To detaljer bidrar til å gjenkjenne variasjonen i den sicilianske gotikken. I Siracusa tilhører trappen i Palazzo Bellomo organiseringen av det indre i en bolig: den forbinder rom og ledsager overgangen fra ett rom til et annet. I Erice markerer derimot portalen i kirken Matrice en offentlig terskel, der den religiøse bygningen åpner seg mot gaten. Ingen av de to elementene er alene nok til å klassifisere et helt monument. Man må se hvordan det harmonerer med murverkene, åpningene og de senere fasene. Å stille en trapp og en portal side om side bringer også frem forskjellen mellom sivil og religiøs arkitektur: de gotiske formene ble brukt til konkrete oppgaver, ikke som et dekorativt repertoar som alltid er det samme.

Arkitekter, byggmestere og hvordan besøke

Blant arkitektene skiller Matteo Carnelivari seg ut, og til ham er Santa Maria della Catena og Palazzo Aiutamicristo i Palermo knyttet. Sammenligningen mellom en kirke og et palass fra samme kulturelle miljø byr på et interessant spørsmål: hvilke løsninger endres når funksjonen endres, og hvilke forblir gjenkjennelige? Man trenger ikke tilskrive en enkelt opphavsmann hvert trekk ved en kompleks bygning for å sette pris på dette forholdet. De nevnte verkene viser snarere at den sicilianske senmiddelalderen rådde over prosjekterende som var i stand til å arbeide med ulike programmer og gi byggherrenes ønsker en presis form.

I løpet av den chiaramontanske perioden kom det også mestere fra Toscana, Lazio og Campania. Tilstedeværelsen av disse menneskene bidrar til å forklare hvorfor det å snakke om en «siciliansk» stil ikke betyr å forestille seg en isolert øy. Ideer og teknikker kom fra andre steder, ble valgt ut og tilpasset lokale bygninger. Det samme gjelder forholdet til det katalanske området, som kan leses i navnet på en av retningene. Resultatet er ikke en kopi av eksterne modeller, men en serie tolkninger som får mening i det territoriet der de ble bygget.

For å besøke disse monumentene er det nyttig å ta i bruk en sammenlignende metode. Man kan velge Palermo som første observatorium, med Steri, Santa Maria della Catena og Palazzo Aiutamicristo, og deretter flytte blikket mot Taormina, Siracusa eller Trapani. På hvert sted bør man skille mellom tre nivåer: den opprinnelige funksjonen, de bevarte delene og endringene den har gjennomgått. Dette hindrer at man betrakter alt man i dag ser i en historisk bygning som middelaldersk. Den sicilianske gotikken fremstår dermed som en lang sesong av eksperimenter og tilpasninger, sammenvevd med historien til familiene, byene og Middelhavets kontakter. Dens rikdom ligger i forskjellene mellom monumentene like mye som i trekkene som bringer dem sammen.

Foto: Benjamín Núñez González · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons