Barokken og de gjenoppbygde byene

Den sicilianske barokken møter man i fasader, på plasser, i interiører og i måten en gate forbereder utsynet mot en bygning på. Mellom 1600- og 1700-tallet ble øya et stort arkitektonisk laboratorium, særlig etter omveltningene som fulgte jordskjelvet i 1693. I den østlige delen av Sicilia, som ble spesielt hardt rammet, åpnet gjenoppbyggingen muligheten for å tenke nytt om hele urbane sekvenser. Dette er et vesentlig poeng for å forstå hvorfor barokken ikke lar seg redusere til en rikt dekorert kirke. På mange steder oppstår styrken i opplevelsen nettopp i forholdet mellom flere bygninger og i det felles rommet som forbinder dem.

Jordskjelvet i 1693 og Modica

I sørøst gjorde jordskjelvet i 1693 omfattende gjenoppbygging nødvendig, men den sicilianske barokken er ikke begrenset til de rammede byene. I Modica organiserer kirken San Giorgio et scenografisk syn langs byens gangveier; i Noto viser Palazzo Villadorata hvordan den samme smaken preget adelens boliger; i Siracusa kler domkirkens barokkfasade en bygning med en langt eldre historie. Andre eksempler finnes i Caltanissetta, Leonforte og Marsala. Å holde dem atskilt hindrer oss i å tilskrive ethvert barokkverk det samme jordskjelvet. Noen oppstod gjennom gjenoppbyggingen, andre gjennom initiativ fra religiøse eller adelige byggherrer i områder som ikke ble ødelagt i 1693. Språket kunne tjene en kirke, et palass eller et sivilt rom, med ulike virkninger på byen.

Kirken San Giorgio i Modica gir anledning til å reflektere over betydningen av plassering og bevegelse. En stor fasade får scenisk verdi når den åpenbarer seg langs ruten til den som ankommer og beveger seg i omgivelsene. I Noto inviterer Palazzo Villadorata til å betrakte hvordan den verdslige arkitekturen deltar i den samme visuelle kulturen som kirkene. I Siracusa minner domkirkens fasade oss om at mange monumenter har en historie som er lengre enn deres barokke kledning. Å lese disse stedene krever derfor to blikk samtidig: ett rettet mot komposisjonen slik den fremstår i dag, et annet mot strukturene eller funksjonene som kan ligge forut for den. Dette hindrer oss i å presse århundrer av historie sammen til et enkelt stilistisk øyeblikk.

Vaccarini og de andre arkitektene

Blant arkitektene peker Giovanni Battista Vaccarini seg ut, knyttet til gjenoppbyggingen av en rekke monumenter i Catania, i tillegg til Collegio Cutelli og kirken Sant'Agata. Også domkirken i Catania hører til denne rekken. Å følge en arkitekts verk innenfor en by hjelper oss å forstå hvordan et språk kan anta ulike former alt etter oppgaven. En bygning ment for undervisning, en kirke og en domkirke står i dialog med ulike sider av bylivet. Opphavsmannen setter spor, men resultatet avhenger også av stedet og av behovene bygningen skulle ivareta. Derfor kan en rute gjennom Catania leses som en serie relasjoner, ikke som en katalog over fasader.

I denne perioden virket også Giacomo Amato i Palermo, Giovanni Vermexio og Andrea Palma i Siracusa-området, Guarino Guarini og Filippo Juvarra i tilknytning til Messina. Det er en konstellasjon av navn som viser mangfoldet i barokkperioden. Deres verk kan ikke reduseres til et felles dekorativt trekk: det er helhetens utforming, måten bevegelse ledes på, og evnen til å fremheve et punkt i byen som teller. Juvarra brakte senere sitt eget språk til det savoyiske hoffet. Hans løpebane minner oss om at kunstnerne ikke var bundet til øya; deres arbeider og ideer deltok i en videre sirkulasjon.

Serpottas stukkatur

Også interiørene fortjener oppmerksomhet. Giacomo Serpotta og hans familie inntar en viktig plass innen stukkdekoren. Blant stedene som bør ses, er de palermitanske oratoriene Rosario i Santa Zita og San Lorenzo, sammen med andre religiøse arbeider. Stukk forandrer måten en vegg oppfattes på: den skaper figurer og relieffer som samspiller med lyset og med bevegelsen til den som trer inn. Å betrakte den som ren pryd betyr å miste konstruksjonen av en fortelling og et rom. I oratoriene kan den besøkende søke forholdet mellom enkeltscener, rammer og arkitektur, og la blikket vandre fra detalj til helhet.

Villaene i Bagheria

Den sicilianske barokken omfatter også villaarkitekturen. I Bagheria er Villa Butera, Villa Valguarnera og Villa Palagonia eksempler knyttet til palermitansk adels byggherrevirksomhet. Her forskyves diskusjonen fra den kompakte byen til residenser utformet for å representere rang og smak i en annen sammenheng. Sammenligningen med en kirke i Noto eller et oratorium i Palermo synliggjør barokkens fleksibilitet. Det finnes ikke én enkelt skala: teatraliteten kan gjelde en plass, et rom, en hage eller silhuetten av en residens. Også her må vi ta i betraktning at bygningene har forandret seg over tid, og at et fotografi bare viser én fase av deres historie.

Gjenoppbyggingen av de østlige byene, oratoriene dekorert av Serpotta i Palermo og villaene i Bagheria tilhører ulike sammenhenger, men viser den samme oppmerksomheten mot helhetsvirkningen. I Modica teller tilnærmingen til fasaden; i oratoriene utvikler stukkfortellingen seg på veggene og følger den som kommer inn; i villaene omfatter prosjektet også forholdet mellom residens og hage. Den sicilianske barokken fremtrer gjennom disse romlige valgene, like mye som gjennom detaljrikdommen. Jordskjelvet i 1693 var et vendepunkt for mange byer, ikke den eneste årsaken til hvert enkelt verk. Å undersøke for hvert monument hvem som bestilte det, hvilken bruk det skulle ha, og hvordan det ble føyd inn i byveven, gir en mer presis historie enn den enkle stilistiske merkelappen.

Foto: Ainars Brūvelis · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons