Renessansen på øya

Renessansen kom til Sicilia gjennom mennesker, verk og idéer som reiste mellom øya og andre italienske sentre. På 1400-tallet nådde nye impulser de ulike kunstformene, og ett aspekt er avgjørende: de utenfra kommende påvirkningene ga ikke overalt det samme resultatet. Skulptører, arkitekter og malere arbeidet i byer med egne tradisjoner og med oppdragsgivere som var opptatt av å representere tro, prestisje og familieminne. For å forstå denne perioden bør man betrakte verkene ett for ett, men også sammenligne ulike formspråk. En skulptur bestemt for en kirke, et palass og et maleri krevde forskjellige løsninger selv om de deltok i den samme søken etter mål og nærvær i den menneskelige skikkelsen.

Gagini-familien og Laurana

Innen skulpturen utmerker Gagini-familien og Francesco Laurana seg. Gagini var en familie som var i stand til å grunnlegge en varig skole på øya: Domenico startet en arbeidslinje som ble videreført av sønnen Antonello. Denne kontinuiteten er viktig fordi den sicilianske renessansen ikke sammenfaller med fremtredelsen av en enkelt isolert kunstner. Et verksted kunne formidle teknikker, repertoarer og forbindelser til oppdragsgivere gjennom flere generasjoner. Å betrakte verk som tilskrives ulike medlemmer av familien hjelper en til å lete etter likheter og endringer uten å forutsette at hvert stykke viser den samme hånden eller den samme formelle løsningen. Det felles navnet er utgangspunktet for en mer presis lesning.

Blant verkene fra perioden finnes en Madonna som oppbevares i Messina, brystbildet av Eleonora d'Aragona og Mastrantonio-kapellet i kirken San Francesco i Palermo. Selv når de ikke kan stilles sammen fysisk, viser disse eksemplene variasjonen i oppgavene som ble betrodd en skulptør: andaktsbildet, portrettet og organiseringen av et minnerom inne i en hellig bygning. Forholdet til betrakteren endres. En figur beregnet på andakt må være synlig og gjenkjennelig; et brystbilde samler oppmerksomheten om ansiktet; et kapell inviterer til å betrakte skulpturen sammen med arkitekturen som omgir den. Renessansen viser seg nettopp i disse konkrete valgene, ikke i en abstrakt definisjon av «harmoni».

Antonello da Messina og de sicilianske malerne

Maleriet tilbyr en like rik vei. Antonello da Messina er en sentral skikkelse; blant hans verk finnes Vergine Annunziata i Palermo, Polittico di San Gregorio i Messina og portrettet som oppbevares i museet Mandralisca i Cefalù. De tre verkene antyder ulike måter å bygge møtet mellom bilde og tilskuer på. I Annunziata samles oppmerksomheten om figuren; i et polyptyk oppstår meningen også fra relasjonene mellom flere deler; i et portrett får ansiktet et selvstendig nærvær. Å sammenligne disse verkene gjør det mulig å forstå hvorfor en kunstner kan gjenkjennes selv når motiver og destinasjoner endres. Lesningen må ta utgangspunkt i det man ser, ved å observere gestus, blikk og komposisjon.

Også andre sicilianske kunstnere fra samme periode arbeidet der, blant dem Antonino Giuffrè, Quartararo, Tommaso De Vigilia og Marco Costanzo. Deres tilstedeværelse er en nyttig påminnelse: en kunstperiode består ikke bare av de mest berømte navnene. Verkene som oppbevares i museer og kirker, er resultatet av et miljø der flere verksteder arbeidet, modeller sirkulerte og oppdragsgivernes krav endret seg. En renessanseitinerar kan derfor ved siden av kjente mesterverk inkludere en mindre besøkt sal eller en bykirke. Målet er ikke å summere navn, men å gjenkjenne hvordan et felles formspråk antok ulike former i det samme territoriet.

Manierismen og fontenene

På 1500-tallet tok sicilianske byer også imot kunstnere knyttet til manierismen, blant dem Montorsoli og Camilliani. Fontenen til Orion og fontenen til Neptun, utført av Montorsoli i Messina, viser en annen type oppdrag enn et bilde bestemt for et kapell: de okkuperte byrommet og satte skulpturen i forhold til vann, passasjer og byens representasjon. I Palermo dokumenterer inngrep på steder som Santa Cita, Santa Caterina og San Martino delle Scale andre former for dialog med halvøyas kunstneriske formspråk. Overgangen fra 1400-tallet til 1500-tallet var ikke en ensartet utskifting av stiler. Lokale verksteder og mestere som kom utenfra, arbeidet etter de enkelte oppdragsgivernes ønsker og etterlot verk som var forskjellige i funksjon og synlighet.

Denne rekkefølgen fra 1400-tallet til 1500-tallet må ikke reduseres til en enkel overgang fra én stil til en annen. Siciliansk arkitektur knyttet seg stadig sterkere til de kontinentale strømningene. Prosessen medførte nye kunstneriske nærvær og nye muligheter for de lokale verkstedene. Overfor en bygning som er blitt omformet i flere faser, må man spørre seg om portalen, fasaden og interiøret virkelig stammer fra det samme prosjektet. Den samme oppmerksomheten gjelder verk som er flyttet fra sine opprinnelige steder og i dag oppbevares i museum: museumsbesøket gjør det mulig å se objektet bedre, men krever også at man forestiller seg konteksten det var skapt for.

Kunstnere fra fastlandet

Ankomsten av kunstnere og modeller fra halvøya fortsatte i andre halvdel av 1500-tallet. Ved siden av Montorsoli og Camilliani nevner kildene Calamech, Ammanati og spredningen av Vignolas arkitektoniske løsninger på enkelte byggeplasser i Palermo. Deres tilstedeværelse forvandlet ikke alle byer på samme måte: en offentlig fontene i Messina krevde et annet forhold til plassen og til vannet enn det en kirke eller et kapell gjorde. De lokale verkstedene fortsatte i mellomtiden å arbeide og å nytolke de nye formspråkene. Den sicilianske renessansen fremstår derfor som en sekvens av konkrete møter mellom oppdragsgivere, håndverkere og steder. Overgangen mot manierismen lukket ikke dette nettverket av utvekslinger: den endret dets former og forberedte andre utviklinger i øyas kunst.

Foto: Antonello da Messina · Public domain · Wikimedia Commons