Bysantinsk kunst på Sicilia

Den bysantinske tilstedeværelsen på Sicilia tilhører en bestemt fase i øyas historie, men dens kunstneriske arv lar seg ikke innskrenke til en enkelt dato. Den bysantinske æraen begynte med erobringen som keiser Justinian satte i verk i 535. I denne perioden fulgte arkitekturen byggemønstre som også var utbredt i resten av imperiet. Det er et nyttig utgangspunkt: øya var knyttet til en bredere politisk og kulturell verden, og dens religiøse bygninger deltok i et felles formspråk. For å forstå dette må man se forbi det ofte mer kjente bildet av de forgylte mosaikkene som ble laget i århundrene som fulgte.

De første bysantinske basilikaene

Blant eksemplene fra denne fasen finnes basilikaen i Contrada Vigna a Mare, i området Santa Croce Camerina, og basilikaen Santa Domenica i Castiglione. Begge vitner om arkitekturen fra den bysantinske æraen. Dette er navn som er mindre umiddelbart tilgjengelige enn de store katedralene, men nettopp derfor bidrar de til å endre observasjonsnivå. En basilika forteller ikke bare om valget av en stil. Den viser at et samfunn hadde behov for et organisert rom for å samles, feire og kjenne seg igjen. Grunnplanen, murverkene og forholdet til landskapet er historiske kilder, også når dekorasjonene er gått tapt eller er vanskelige å tolke. Sammenligningen mellom disse stedene minner oss dessuten om at den bysantinske arven ikke er konsentrert i én by. Å følge sporene i ulike områder hjelper oss å forstå hvordan felles mønstre fikk forskjellige dimensjoner og ulike forhold til landskapet. Avstanden mellom stedene er en del av historien om deres utbredelse.

Å observere disse bygningene betyr å være oppmerksom på hva formen gjør det mulig å rekonstruere. Man kan forsøke å forstå hvor inngangen var, i hvilken retning hovedrommet utviklet seg, og hvordan området for feiringen var atskilt. Hvis bare deler av strukturene gjenstår, er ikke hullene en hindring man skal ignorere: de minner oss om hvor ufullstendig en del av den antikke arven har nådd fram til oss. Et arkeologisk besøk gjør det ofte mulig å forestille seg dimensjoner og bevegelsesmønstre snarere enn å se et rom bevart i sin helhet. Det er en tålmodig lesning, forskjellig fra den umiddelbare virkningen av en kirke som er fullstendig kledd i bilder.

Graver i latomiene

Vitnesbyrdene fra perioden begrenser seg ikke til bygninger beregnet på liturgien. I latomiene i Palazzolo Acreide er det bevart kristne og bysantinske graver hugget inn i et rom preget av aktivitet fra tidligere epoker. Her er ikke interessen grunnplanen til en basilika, men måten et samfunn valgte å bruke en allerede eksisterende hulning for de dødes minne. Tilfellet viser en annen side av den materielle produksjonen knyttet til den bysantinske tilstedeværelsen: gravlegginger, gjenbruk og tilpasninger, ofte mindre iøynefallende enn en monumental kirke. Å stille latomiene sammen med basilikaene gjør det mulig å skille stedenes funksjoner og se hvordan det religiøse livet var til stede både i kultrommene og i gravrommene.

Bysants i de normanniske mosaikkene

Når man snakker om bysantinsk kunst på øya, må man imidlertid skille mellom produksjonen som fant sted under bysantinsk styre, og den senere bruken av teknikker og bilder knyttet til den tradisjonen. Det viser mosaikkene i Martorana og Cappella Palatina, som ble laget i normannisk tid. Dette er verk fra en annen politisk fase, men deres formspråk har fortsatt et sterkt forhold til den bysantinske billedkulturen. Denne distinksjonen hindrer oss i å plassere gjenstander atskilt av århundrer og ulike omstendigheter i samme beholder. Samtidig gjør den det mulig å forstå hvordan en kunstnerisk kunnskap kan fortsette å sirkulere og forandres etter at et politisk herredømme er over.

I mosaikkene i Cappella Palatina og Martorana kjennes den bysantinske tradisjonen igjen i måten de hellige figurene er organisert på, og i deres forhold til det arkitektoniske rommet. Det er ikke nok å si at de glinser av gull: bildet som er plassert høyt oppe, leder blikket og etablerer et annet hierarki enn det scenene langs veggene har. Tesseraene reagerer på lyset og får flatene til å oppfattes som en del av omgivelsene, ikke som opphengte malerier. Cappella Palatina forener disse bildene med andre elementer knyttet til den normanniske hoffsmaken; i Martorana leser man på samme måte oppdragsgiver og figurative valg. Begge viser en kunstnerisk tradisjon som lever videre etter at det bysantinske styret er over, bearbeidet for nye religiøse og politiske behov.

En arv som leses fase for fase

Forholdet til den bysantinske kulturen uttømmes altså ikke i en liste over monumenter. Det handler om sirkulasjon av håndverkere, om vedvarende måter å fremstille det hellige på, og om dialogen mellom øya og det østlige Middelhavet. For den besøkende kan forskjellen mellom et sted fra Justinians tid og en mosaikk fra den normanniske perioden bli tråden i en reiserute. Man begynner med strukturene i de eldste basilikaene og ender ved de lysende flatene i middelalderkirkene, mens man leter etter det som forandrer seg, og det som forblir gjenkjennelig. De to opplevelsene erstatter ikke hverandre: den ene forklarer den historiske bysantinske tilstedeværelsen, den andre dens figurative arvs lange liv.

Denne oppmerksomheten på fasene gjør besøket mer ærlig og mer interessant. En siciliansk kirke kan vise et bysantinsk preg uten å ha blitt bygget under det bysantinske imperiet; en antikk rest kan dokumentere den epoken uten å vise mosaikkene vi ofte forbinder med den. Å spørre seg når en struktur ble laget, hvem som ønsket den, og hvordan den har endret seg over tid, hjelper oss å ikke forveksle stiler og styresett. Bysantinsk kunst på Sicilia framstår dermed som en historie om tilstedeværelse og overlevering: bygninger fra 500-tallet, mønstre delt med andre middelhavsland, og bilder som fortsatte å tale til øyas samfunn lenge etter.

Foto: KNOW MALTA by Peter Grima · CC BY-SA 2.0 · Wikimedia Commons