Vandaler og bysantinere: en ny fase

Slutten på den vestromerske makten åpnet en fase med skiftende styre i Sicilia. Øya kontrollerte viktige passasjer mellom den italienske halvøya og Nord-Afrika: den som eide havnene hennes, kunne flytte skip og forsyninger i det sentrale Middelhavet. Derfor var øyas politiske begivenheter knyttet til krigene som ble utkjempet på begge sider av havet. Fortellingen om 400- og 500-tallet går gjennom tre hovedfaser: vandalenes ankomst, styrene knyttet til herulerne og goterne, og til slutt erobringen som keiser Justinian satte i gang. Datoene hjelper oss å orientere oss, men de beskriver ikke i seg selv det som foregikk i byene og på landsbygda.

Vandaler, herulere og gotere

Vandalene, som nå også hadde slått seg ned i Nord-Afrika, nådde Sicilia på 400-tallet; kronologien i kilden plasserer ankomsten deres i 468. Kontrollen over øya inngikk i deres maritime politikk, som var muliggjort av krisen i det vestromerske forsvaret. For å forstå perioden må man forestille seg havner der skip la ut eller kom inn, men også indre områder langt fra krigshandlingene. En erobring endret hvem man skyldte lydighet og skatt; den forvandlet ikke på samme dag arbeidet på markene eller veienes gang. Mangelen på store monumenter som tilskrives denne korte fasen, gjør det enda viktigere å skille styrenes historie fra de daglige praksisene som fortsatte.

Det vandalske herredømmet ble etterfulgt av herulernes og deretter goternes; i 491 gikk Sicilia inn i Teoderiks rike. I mellomtiden var kristendommen allerede til stede i de sicilianske byene. Graver, katakomber og tidlige kultbygninger minner om at de religiøse fellesskapene hadde sin egen historie, som ikke begynte med de nye herskerne. Også veiforbindelser og bebodde områder fortsatte å bli brukt. Dette er spor av kontinuitet som hjelper oss å lese den postromerske vesten uten å forestille oss et skarpt brudd mellom antikken og middelalderen. Da Konstantinopels makt grep inn, fant den derfor en bebodd og strukturert øy, ikke et territorium som måtte grunnlegges på nytt.

Belisarius og det bysantinske Sicilia

En ny fase inntraff i 535, da general Belisarius erobret øya på vegne av keiser Justinian. Sicilia ble en base for de bysantinske operasjonene på den italienske halvøya. Valget hadde en åpenbar geografisk logikk: fra øyas territorium kunne man raskt nå kontinentets kyster og kontrollere en sentral del av sjøveiene. Episoden gjør det også mulig å forstå at «bysantinsk» betegner det østromerske riket, ikke en sivilisasjon som dukket opp plutselig. Det østlige styret hevdet kontinuitet med den romerske keisertradisjonen; øya gikk altså over til en autoritet som så mot Konstantinopel, men som samtidig arvet mange strukturer fra den foregående verdenen.

Syrakus var et betydningsfullt sentrum i den bysantinske tiden. Havnen, forsvarsverkene og forbindelsene med det østlige Sicilia ga byen en administrativ og militær rolle som man forstår ved å se på kartet, før man i det hele tatt ser på monumentene. Den greske og romerske byen ble ikke forlatt: bygninger, gater og gravplasser ble brukt eller omformet av en befolkning som nå i stor grad var kristen. Derfor leser man ikke Syrakus ved å gå direkte fra det greske teateret til katedralens barokke fasade. Mellom disse to øyeblikkene ligger århundrer med byliv, keiserlige beslutninger og kirkelige forbindelser med det østlige Middelhavet. Vitnesbyrdene er mindre iøynefallende, men de tjener til å rekonstruere byens kontinuitet.

Kriger, kirker og graver fra bysantinsk tid

Det bysantinske herredømmet må ikke bare leses gjennom den militære administrasjonen. Krigene svekket økonomien og la et tungt press på befolkningen. En langvarig styre kunne skape sikkerhet for noe handel og samtidig veie tungt på skattebetalerne og landsbygda. De religiøse begivenhetene legger til et nytt nivå. Overgangen fra pavelig jurisdiksjon til patriarkatet i Konstantinopel gjør konkurransen mellom sentre for kirkelig autoritet synlig. For innbyggerne kunne en beslutning tatt langt borte fra øya påvirke forvaltningen av lokalsamfunnene, forholdet mellom biskoper og politisk makt og måten Sicilia ble plassert på i den middelhavske kristenheten.

Også arkitekturen hjelper til å fortelle om denne sesongen, selv om mange bygninger er blitt endret eller har nådd oss i fragmentert form. Basilikaen i Contrada Vigna a Mare ved Santa Croce Camerina og den i Santa Domenica i Castiglione di Sicilia utvider blikket ut over de store sentrene, mot steder der kristne fellesskap organiserte rommet for tilbedelse. Mange bygninger fulgte modeller som var utbredt i riket, men tilpasset stedene og materialene på øya. Å sammenligne dem, når det er mulig, betyr å spørre seg hvilke former som var felles, og hvilke løsninger som avhang av terrenget, materialene og de lokale behovene.

I latomiene i Palazzolo Acreide finnes det dessuten graver som knyttes til den bysantinske og kristne perioden. Denne detaljen antyder en konkret måte å lese stedenes kontinuitet på: et rom preget av antikkens historie kunne få nye funksjoner i en endret religiøs kontekst. Steinene forteller ikke alene hvem som brukte dem, men viser at et landskap ble gjenbrukt, tolket og bebodd av ulike generasjoner. Nettopp derfor bør man foran et vitnesbyrd fra bysantinsk tid spørre seg hva som fantes før, og hvilke endringer som ble innført etterpå. Det monumentale Sicilia byr sjelden på bygninger som har stått uendret siden de først ble oppført.

Mot den arabiske erobringen

Da den arabiske erobringen begynte på 800-tallet, nådde denne fasen et vendepunkt. Fremrykningen til de nye herskerne ble også fremmet av den svakheten som konflikter og spenninger i det bysantinske styret skapte. Historien om vandalene og bysantinerne forbereder altså den neste, uten å være redusert til et enkelt mellomspill mellom Roma og araberne. I disse århundrene skiftet myndighetene, kristne kultsteder ble konsolidert, Syrakus beholdt en politisk rolle, og øya forble sentral i middelhavskonkurransen. Å anerkjenne denne fasen gjør det sicilianske landskapet lettere å lese: under hvert berømt monument ligger det ofte en rekke av bruk og beslutninger som også tilhører disse mindre omtalte århundrene.

Foto: Arpingstone · Public domain · Wikimedia Commons