Nebrodi-parken

Den som reiser gjennom Nebrodi, møter et Sicilia som overrasker den som bare ser for seg øya som en rekke solrike kyster. Fjellene reiser seg bak Tyrrenhavet, rommer vidstrakte skoger, lysninger og vannløp og skifter utseende med høyden. Parken omfatter områder i en rekke kommuner i provinsene Messina, Catania og Enna. Denne utstrekningen er en nøkkel til å forstå den: det er ikke ett enkelt landskap å nå frem til, men en mosaikk av fjellsider, naturmiljøer og landsbyer som fortjener å oppleves i langsomt tempo. En reiserute i Nebrodi kan begynne med å betrakte overgangen fra den middelhavske sonen til fjellskogene, en forandring som gjør forholdet mellom klima, høyde og planteliv håndgripelig.

Det middelhavske krattet

I de lavere høydene dominerer den eviggrønne macchiaen. Myrte, mastikstre, jordbærtre og gyvel følger områdene der solen og havets innflytelse er sterkest. Her finnes også steineik og korkeik, trær som med sin form setter preg på landskapet. Macchiaens læraktige blader, de resinøse duftene og plantenes motstandskraft mot tørke forteller om en balanse bygget rundt tørre somre. Men bare man kommer litt høyere opp, endrer bildet seg. Der luften blir friskere, dukker skoger av løvfellende eik opp: dun-eik, eik og cerreik. Kronsjiktet filtrerer lyset på en annen måte enn de eviggrønne artene, og løvfallet markerer årstidene med en rytme som er tydelig også for den som bare besøker parken for en dag.

Bøkeskog og vann

Høyere opp er bøkeskogene et av de mest gjenkjennelige kjennetegnene ved Nebrodi. De strekker seg langs store deler av fjellryggen. I disse skogene skaper skyggen, fuktigheten og jorden rik på løvstrø andre forhold enn i de lavere skråningene. Under trærne vokser kristtorn, tornmyrte og hagtorn; her finnes også barlind og dafne. Å betrakte underskogen uten å plukke planter hjelper en til å forstå at en skog ikke bare består av de største trærne. Busker, urter, sopp, insekter og jord arbeider sammen; stiene viser en del av dette samspillet, mens mange prosesser forblir usynlige for en forbipasserende besøkende.

Regnet og snøen i fjellene bidrar til å forklare et landskap som mange ikke forbinder med Sicilia. Vannet gir næring til bekkene som renner ned mot dalene og opprettholder de kjøligere miljøene på fjellkammen. Men det kommer ikke overalt på samme måte: en solvendt fjellside tørker raskere enn en skyggefull, mens en senkning holder på fuktigheten lenger enn en vindutsatt kam. Også skogene endrer det som skjer med jorden, fordi kronsjiktet beskytter bakken og de falne bladene danner løvstrø. Å legge merke til disse små kontrastene gjør det mulig å forstå hvorfor parken i samme område huser planter og dyr med så ulike behov.

Skogsdyr og fugler

Dyrelivet bekrefter variasjonen i naturmiljøene. Blant skogens innbyggere finnes hulepinnsvin, mår og villkatt, dyr som sjelden lar seg observere under en vanlig fottur. Deres tilstedeværelse hjelper likevel med å forestille seg et nettverk av liv som er større enn det man umiddelbart ser. På egnede steder lever krypdyr og amfibier, blant annet skilpadder, frosker og klokkefrosken som finnes i passende miljøer. Å ha skog, åpne områder og vann i samme territorium favoriserer arter med ulike behov. Det er en grunn til ikke å måle verdien av et besøk i antall observasjoner: spor, lyder, hi og tegn på næringsopptak kan fortelle mye uten å forstyrre dyrene.

Også fuglene gir en måte å utforske parken på. Parken huser en bemerkelsesverdig rikdom av arter, knyttet til kombinasjonen av skog, beitemark og våtmarker. En rovfugl som svever over en lysning, en liten spurvefugl blant grenene og fugler knyttet til vann inntar ulike rom i det samme systemet. Å betrakte dem krever tålmodighet og avstand. En kikkert, hvis man har en, gjør det mulig å følge bevegelsene uten å jage dyrene. Den som ikke kjenner artenes navn, kan likevel observere atferd, størrelse og habitat: det er allerede nyttig informasjon for å forstå hvorfor dette stedet blir oppsøkt.

Mennesker og årstider i parken

Det menneskelige aspektet fullfører fortellingen. Parken omfatter områder i mange kommuner, og fjellet har lenge vært knyttet til aktivitetene i landsbyene rundt. Veier, åkerlapper og lysninger minner om at landskapet som i dag er beskyttet, også har vært bebodd, gjennomkrysset og brukt. Å ferdes på stiene med omtanke betyr å respektere denne historien, i tillegg til organismene som lever i skogen. Avstandene mellom én atkomst og den neste kan være betydelige; å organisere et besøk til et bestemt område hjelper en til å bli virkelig kjent med dets særtrekk. Man kan vie en dag til de lavere høydene, en annen til eikeskogene og en tredje til fjellet, og la forskjellene bygge reisens røde tråd.

Årstidene gjør parkens struktur enda mer lesbar. Om våren våkner lysningene og underskogen til liv, mens eikeskogene og bøkeskogene om høsten viser farger som den eviggrønne macchiaen ikke antar. Vinteren kan bringe regn og snø i de høye områdene, nettopp den nedbøren som bidrar til å skille disse fjellene fra øyas tørrere soner. For å forstå Nebrodi er det verdt å komme tilbake i ulike årstider eller vie flere dager til forskjellige områder. Macchiaen, eikeskogene og bøkeskogene er ikke tre uavhengige scenerier: de utgjør en sammenhengende rekke der også dyrene finner ulike ressurser og tilfluktssteder. Det er dette forholdet, synlig når man stiger oppover fjellet, som gir enhet til en så vidstrakt park.

Foto: Vincenzo Miconi · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons