Den greske koloniseringen av øya

Den greske koloniseringen av Sicilia begynte i det åttende århundret før Kristus og endret fordelingen av bosetninger langs kystene. Grekerne så mot øya på grunn av dens havner, dyrkbar jord og muligheten til å delta i rutene som bandt det østlige Middelhavet til Italia. Det var ikke én enkelt landgang organisert av én by: ulike grupper grunnla sentre på forskjellige steder og til forskjellige tider. Hver ny bosetning måtte skaffe seg vann, åkre, kommunikasjonsveier og forhold til befolkningene som allerede var der. Å snakke om «gresk Sicilia» er derfor nyttig som syntese, så lenge det ikke visker ut mangfoldet i disse grunnleggelsene og de reaksjonene de møtte i områdene rundt.

Hver gresk koloni hadde en moderby, en leder for ekspedisjonen og en plan for bosetningen. Opprinnelsesbyen ga en politisk, religiøs og kulturell referanse; det nye samfunnet måtte likevel tilpasse seg et konkret territorium, med havner, vannløp, høyder og befolkninger som allerede var der. Valget av sted hadde varige konsekvenser. En nyttig havn kunne fremme handel, mens fruktbar jord ga grunnlag for byens vekst. Grunnleggelsen var ikke bare en symbolsk handling: den innebar fordeling av rom, bygging av boliger, organisering av kulter og fastsettelse av forhold til innlandet.

Ifølge tradisjonen som gjengis av Thukydid, var Naxos den første greske kolonien på øya, grunnlagt av grupper fra Chalkis. Deretter fulgte Megara Hyblaea, Syrakus, Gela og Katania. Syrakus er knyttet til korinterne, Megara Hyblaea til megarene. På sin side bidro noen sicilianske byer til at nye sentre oppstod: Gela spilte en rolle i grunnleggelsen av Akragas og Megara Hyblaea i den av Selinunt. Denne rekkefølgen viser hvordan bynettverket vokste gjennom forgreininger. En koloni forble ikke nødvendigvis en avhengig utpost: den kunne bli et senter i stand til å fremme andre bosetninger og konkurrere med de eldste byene.

Den greske tilstedeværelsen er fortsatt synlig i byens former. Agoraen var hovedplassen i den greske byen, nær bygningene for det offentlige livet og de religiøse stedene. Templer og søylerader ga de kollektive rommene en gjenkjennelig karakter. Også teater, nekropol og festningssystemer hørte til en urban organisering som kombinerte praktiske behov og maktens representasjon. Å besøke et arkeologisk sted betyr å forsøke å lese disse sammenhengene, ikke bare å fotografere en isolert søyle. Et tempel får for eksempel en annen betydning når man plasserer det i forhold til gatene, murene og jordbrukslandet som forsørget samfunnet.

Grunnleggelsene innførte gresk språk, guder, begravelsesritualer og kunstneriske tradisjoner. Mellom det sjette og det femte århundret før Kristus hadde det østlige Sicilia en sterk utbredelse av gresk språk og kultur. Men utbredelsen av en kultur er ikke det samme som at de foregående umiddelbart forsvinner. Sikaniere, sikulere og elimere fortsatte å leve på øya og å samhandle med de nye byene. Noen kontakter fremmet sirkulasjon av gjenstander og praksiser; andre skapte friksjon. Historien om en kystbosetning må derfor leses sammen med historien om landdistriktene og samfunnene i innlandet. Bare slik forstår man hvorfor kolonienes vekst førte med seg velstand og samtidig politiske spenninger.

Sicilia tiltrakk også fønikerne, som var til stede på steder som Motya, Solunt og Panormos. Fønikerne spilte en viktig rolle i handelen som bandt øya til andre bredder av Middelhavet. Nærheten mellom flere maritime nettverk gjorde øya til et knutepunkt i Middelhavet, men gjorde også konkurranse om ruter og territorier mulig. I de følgende århundrene skulle konfrontasjonen mellom greske byer og Kartago bli et avgjørende tema. Til å begynne med gir geografien likevel den enkleste nøkkelen: den som kontrollerte sicilianske havner, kunne delta i trafikken som krysset havet. Den greske koloniseringen fant sted i et miljø som allerede var gjennomkrysset av sjøfarere og handelsmenn.

Byenes ekspansjon ble ledsaget av produksjon av gjenstander og et intenst kulturliv. Greske vaser bevart i museene i Caltanissetta, Akragas og Lipari, sammen med utgravningene i Megara Hyblaea, gir konkrete spor etter denne tilstedeværelsen. Disse gjenstandene er nyttige fordi de tilfører monumentenes skala et hverdagslig nivå. En vase minner om arbeidet til den som laget den, og bruken et samfunn gjorde av den; et utgravd sted gjør det mulig å observere hvordan rommene var ordnet, selv når strukturene bare er delvis bevart. Arkeologien holder sammen kunstneriske former og dagligdagse handlinger, uunnværlige for å forstå hva det innebar å bo i en polis.

Syrakus, Akragas og Selinunt ble mektige byer og etterlot særlig kjente vitnesbyrd. Deres berømmelse kan føre til at man betrakter de andre grunnleggelsene som enkle mindre etapper. Det er likevel verdt å følge hele nettverket, fra de første byene til de senere grunnleggelsene. Det sicilianske arkeologiske landskapet forteller en historie om valg, transformasjoner og forhold mellom samfunn. Den greske koloniseringen var ikke bare opprinnelsen til spektakulære templer: den endret fordelingen av bosetninger, politikken og språket, og åpnet en epoke som skulle prege øya også i de følgende århundrene. Hvert sted bevarer et ulikt fragment av denne felles historien. Å sette byer og landdistrikter i forbindelse med hverandre hjelper oss også å forstå hvem som materielt sett støttet deres vekst. Bak den høytidelige arkitekturen lå åkre, håndverkere, transport og daglige forhold til territoriet rundt.

Foto: Jeanne Griffin · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons