Sicilia under Roma

Overgangen av Sicilia under Roma var resultatet av en lang konkurranse om kontrollen over Middelhavet. Den romerske erobringen må leses mot bakgrunnen av rivaliseringen mellom sicilianske byer, den kartagiske tilstedeværelsen og den nye vekten Roma hadde fått. Historiene om Pyrrhos og Hieron II tilhører tiårene som gikk forut for og ledsaget punerkrigene. For øya var det ikke et umiddelbart bytte av alle styreformer: byer og territorier gikk gradvis inn i et større politisk system. Sicilias posisjon, nyttig for handel og militære operasjoner, gjorde det til en avgjørende innsats.

Sicilia ble Romas første provins i 227 f.Kr. og gikk varig inn i republikkens politiske system. Syrakus beholdt likevel sin egen politiske historie en tid og kapitulerte i 212 f.Kr. for Marcus Claudius Marcellus. Disse to datoene hjelper oss å forstå hvorfor erobringen ikke kan reduseres til en enkelt episode. Roma måtte bygge sin kontroll mens kriger og allianser fortsatte. De sicilianske byene måtte vurdere hvilken side de skulle stille seg på, ofte under skiftende forhold. Historien om Hieron II, som endret sine allianser, viser hvor avhengige de lokale valgene var av styrkeforholdet mellom de stridende partene.

Da øya først var innlemmet i det romerske herredømmet, fikk den en betydelig økonomisk rolle takket være de dyrkbare landområdene. Uttrykket «Romas kornkammer» oppsummerer betydningen av den landbruksforsyningen som de sicilianske landområdene sikret. Bak denne formelen lå åkre, arbeidere, grunneiere, transporter og skatteinnkreving. Forholdet til Roma ga tilgang til et større handelssystem, men påla lokalsamfunnene tunge krav. Erobringen førte til tap av deler av den kunstneriske arven og reduserte den lokale selvstendigheten, selv når enkelte bystrukturer formelt sett besto. For å forstå provinsen må man se både mulighetene og kostnadene ved dens virkemåte.

Veiene var et avgjørende virkemiddel. Forbindelsene, som også var tenkt for legionenes bevegelser, fremmet handelen mellom byer og territorier. Et veinett tjener ikke bare en hær: det forbinder byer, landsbygder, havner og markeder. Det romerske Sicilia levde innenfor strømmer av varer og mennesker som gikk ut over øyas grenser. Handelen med andre vestlige provinser gikk sammen med endringer i fordelingen av land. Latifundiene, store landbrukseiendommer, viser en mindre monumental, men grunnleggende side av perioden. Måten jorden ble organisert på, påvirket livet til dem som dyrket den, og byens økonomi.

Slaveopprørene avslører spenningene som et økonomisk system også bygget på stor utnyttelse av arbeidskraft skapte. Man kan ikke forstå mosaikkene og villaene fra romertiden uten å glemme arbeidet som bar rikdommen. Ankomsten av mange slaver og konsentrasjonen av eiendom skapte betingelser for konflikt. Opprørene ble slått hardt ned, men minnet om dem hindrer oss i å fortelle om provinsen kun gjennom veienes effektivitet eller de aristokratiske husenes skjønnhet. Det romerske Sicilia var bebodd av mennesker med svært ulike sosiale posisjoner, som ikke opplevde øyas velstand på samme måte.

Virkningene av Romas borgerkriger nådde også Sicilia. Historien om Sextus Pompeius viser øyas strategiske betydning: kontrollen over byer i den østlige delen og blokaden av kornforsyningene tynget Roma. Octavianus beseiret ham og reorganiserte makten, og endret også skattesystemet. Skattleggingen endret seg over tid, med overgangen fra tiende på avlingen til en eiendomsskatt. Dette er administrative endringer som kan virke fjernt fra et besøk på et arkeologisk sted, men de påvirker lokalsamfunnenes konkrete liv: de fastsetter hvem som betaler, på hvilket grunnlag og med hvilke konsekvenser for bruken av land.

Mosaikken i Villa romana del Casale i Piazza Armerina, amfiteatrene i Catania og Syrakus og en romersk Venus-statue som oppbevares i museet Paolo Orsi, vitner om ulike former for romersk kunst. Disse vitnesbyrdene har forskjellige skalaer og funksjoner. En mosaikk tilhører et bebodd og dekorert rom; et amfiteater viser til offentlige forestillinger; en statue avslører kunstneriske valg og former for fremstilling. Villaen dokumenterer først og fremst smaken og de økonomiske mulighetene til dem som kunne bestille den: den beskriver ikke alene livet til flertallet av landarbeiderne. Å se disse verkene sammen med de greske restene gjør det mulig å gjenkjenne kontinuitet og forandringer. De sicilianske byene startet ikke på nytt med Roma: tidligere strukturer og minner ble gjenbrukt, tilpasset eller supplert med nye verk.

Med tiden reduserte kornet fra Nord-Afrika Romas avhengighet av de sicilianske avlingene. Øya fortsatte å være bebodd, dyrket og gjennomkrysset av handel, men dens plass i imperiets økonomi endret seg. I samme periode ble kristne lokalsamfunn dannet, og nye gravskikker oppsto, tegn på en gradvis religiøs forandring. En villa som den i Casale, et byamfiteater og et jordbruksområde forteller ulike sider av denne historien: luksusen i en residens, de offentlige forestillingene og arbeidet som produksjonen var avhengig av. Å knytte dem sammen betyr å anerkjenne at provinsen ikke bare var et erobret territorium. Den var et samfunn i bevegelse, preget samtidig av gresk kontinuitet, romerske institusjoner, sosiale ulikheter og nye former for tilbedelse.

Foto: Unknown authorUnknown author · Public domain · Wikimedia Commons