Det arabiske Sicilia: jordbruk og kultur

Den arabiske erobringen av Sicilia var en langvarig prosess, ikke en hendelse avsluttet i løpet av ett år. Erobringen begynte med landstigningen i 827 og fortsatte i ulike etapper: Palermo falt i 831, Siracusa i 878 og Taormina i 902. Denne sekvensen bidrar til å forstå hvor vanskelig det var å kontrollere en øy med befestede byer, ulike territorier og allerede komplekse politiske forhold. I mellomtiden forandret tyngdepunktene seg. Palermo ble gradvis hovedstad i det muslimske Sicilia og et stort handelsknutepunkt i Middelhavet, mens Siracusa mistet det politiske hegemoniet det hadde hatt i mange århundrer. Den nye fasen forvandlet økonomi, byorganisering og dagligliv.

Palermo, en by med mange folk

Palermo gjør denne forvandlingen mer synlig enn noen annen by. Byen måtte utvides for å svare på veksten i administrative funksjoner og innbyggertall. Kalsa ble bygget som et befestet område utenfor de gamle bymurene og som emirens sete; i tillegg fantes det bydeler knyttet til ulike sosiale grupper, blant annet jødenes. Dette handler ikke bare om navn som har overlevd i byens topografi. En hovedstad trenger rom for å styre, bo, selge varer, utøve håndverk og organisere folks bevegelser. Palermos vekst var derfor både et materielt og et sosialt faktum. Selv når bygningene er blitt forandret, hjelper det å lese byen bydel for bydel for å fange dybden i denne forvandlingen.

I det muslimske Palermo levde og passerte mennesker med ulik bakgrunn: arabere, berbere, grekere, jøder og grupper som kom fra andre regioner i Middelhavet og Europa. Havnen knyttet denne befolkningen til eksterne markeder; i bydelene samlet ulike aktiviteter, gudsdyrkelsessteder og livsformer seg. Mangfoldet betydde ikke at alle hadde samme makt. De som styrte byen bestemte skatter og regler for det offentlige liv, og de kristne og jødiske samfunnene var underlagt særskilte vilkår. Utviklingen av handelen må leses innenfor dette konkrete samfunnet: varer og teknikker sirkulerte takket være kontaktene, mens folks juridiske stilling forble ulik. Denne distinksjonen forhindrer at byen gjøres om til et postkort av konfliktfri toleranse.

Handel og nye avlinger

I den arabiske fasen gjennomgikk handelen og mange produksjonsaktiviteter en betydelig utvikling. Øyas sentrale posisjon, innlemmet i et vidstrakt nettverk mellom Spania og det østlige Middelhavet, gjorde det mulig å utveksle produkter og kunnskap. Innovasjoner innen fiske, veving, silkeproduksjon og gruvedrift utvidet øyas økonomiske muligheter. Å fortelle om disse sektorene forhindrer at den arabiske arven reduseres til et repertoar av kupler eller noen få typiske retter. Bak et stoff eller en vare solgt i byen lå håndverkere, forsyninger, teknikker og sjøruter. Den kulturelle rikdommen i et samfunn måles også i evnen til å organisere arbeidet og få resultatene til å sirkulere.

Jordbruket var et annet område i endring. Reduksjonen av de store godseiene, omfordelingen av jord og utbredelsen av nye vekster forvandlet landskapet og matlagingen. Blant plantene som ble dyrket eller spredt i denne perioden var sitrusfrukter, aprikoser, pistasjnøtter, auberginer, jasmin, ris og safran. Det er mer nyttig å betrakte dette samlet som vitnesbyrd om en forvandling av åkerbruk og forbruk enn å tilskrive én enkelt epoke den absolutte opprinnelsen til hver art. Å dyrke en plante krever nemlig egnede jordområder, vann, mennesker som kan følge syklusen dens, og markeder der produktene kan selges. Sitruslunder og kjøkkenhager blir dermed en del av en økonomisk historie, ikke bare et pittoresk bilde av Sicilia.

Vann, distrikter og sameksistens

Vannet står i sentrum av denne historien. For å heve det opp fra brønner og fordele det til åkrene brukte man ulike tekniske systemer; vindkraft drev i tillegg møller. Dette er innovasjoner som må leses i sin sammenheng: der nedbøren er uregelmessig, betyr forbedret vanning muligheten til å dyrke med større kontinuitet og variere produksjonen. En jordbruksteknikk forandrer arbeidets rytme, jordens verdi og til og med utseendet til en bosetning. Saltverkene i Trapani-området, med møllene knyttet til saltproduksjonen, minner dessuten om at bruken av naturlig energi ikke bare gjaldt jordbruket. Den materielle arven etter denne kunnskapen gjenkjennes i landskap formet over tid av møtet mellom miljøressurser og menneskelig arbeid.

Det muslimske Sicilia var også organisert i distrikter. Val di Mazara, Val di Noto og Val Demone var distrikter hvis navn fortsatt dukker opp i øyas historie. Å dele inn et territorium betyr å gjøre administrasjon, skatteinnkreving og kontroll mulig; det betyr også å anerkjenne at det vestlige Sicilia, det sørøstlige og området rundt Messina hadde ulike kjennetegn. Denne politiske geografien gjør det mulig å lese de regionale forskjellene uten å miste enheten i den sicilianske historien. Når man møter et av disse navnene på en reiserute eller i et dokument, ser man ikke bare en geografisk angivelse: man møter et spor av eldgamle styreformer.

Forholdet mellom muslimer, kristne og jøder krever oppmerksomhet. De ikke-muslimske samfunnene bevarte rom for religiøst liv, men ble pålagt skatter og restriksjoner. Selv tilstedeværelsen av kirker eller kulturell utveksling er derfor ikke ensbetydende med full likestilling. Historisk sameksistens kunne romme både økonomisk samarbeid og juridiske begrensninger samtidig. Dette er et avgjørende punkt for å forstå øya uten å idealisere den: mange av dens kulturelle former oppstod fra kontakter mellom mennesker som ikke nøt samme rettigheter. Den språklige og religiøse variasjonen var reell, det var også maktforholdene som gjennomsyret den.

Arven i arkitekturen

Innen arkitekturen fortsatte den arabiske innflytelsen utover slutten på det politiske herredømmet. San Cataldo, San Giovanni degli Eremiti og Zisa i Palermo, sammen med vaskeriet i Cefalù, gir eksempler å betrakte for å gjenkjenne vedvarende former og teknikker. Disse stedene tilhører ulike byggehistorier og bør ikke presenteres som bygninger som alle oppstod under det muslimske herredømmet. De viser snarere hvordan former, teknikker og smak fortsatte å sirkulere og bli viderebearbeidet, særlig i møtet med den normanniske verden. Buer, hager, indre rom og dekorasjoner er spor av et større språk. Det arabiske Sicilia forstås dermed ikke som en avsluttet parentes, men som en fase som har etterlatt seg verktøy, ord og modeller som også ble brukt i århundrene som fulgte.

Foto: Carl Ha · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons