Ustica, en øy å utforske under vann

Ustica dukker opp i Tyrrenhavet nord for Palermo som en øy av vulkansk opprinnelse, omgitt av et hav rikt på ulike miljøer. Avstanden fra den sicilianske kysten bidrar til følelsen av å befinne seg på et sted med sin egen rytme. Før man i det hele tatt går i vannet, er det verdt å betrakte landskapets form: høyder, klipper og små viker er den synlige delen av et landskap som fortsetter under overflaten. Øya er den synlige delen av Monte Anchise, en gammel vulkan, og omfatter både marine og terrestre verneområder. Å lese disse to miljøene sammen hindrer en i å betrakte havbunnen som et isolert scenarium; det som skjer på kysten, og det som lever i havet, tilhører samme øy.

Landskapet på land

På land gjenspeiler vegetasjonen eksponeringen for vind, sol og salt. Middelhavsvegetasjonen dekker de mest gunstige områdene, mens fjellplanter klorer seg fast i klippesprekker og salttolerante planter lever nær sjøspruten. Denne fordelingen varsler om det som skjer under vann: også der kan noen få meter endre lysforholdene, bølgebevegelsen og muligheten for at en organisme fester seg til berget. Den synlige øya og dens neddykkede kant forteller dermed den samme historien om tilpasning, selv om de huser ulike arter. For å legge merke til dette er det bare å starte fra stranden, følge sonene som bølgene slår mot, og deretter se på veggene som fortsetter ned i dypet.

Koraller, svamper og fisk

Havet huser mange former og farger: madrepore, koraller, gorgonier, svamper og anemoner. Disse navnene betegner svært ulike organismer, ofte forvekslet av dem som observerer dem for første gang. En svamp er ikke en dekorasjon på berget; en gorgonie vokser i rommet som strømmen passerer gjennom; en anemone kan se ut som en blomst, men tilhører havbunnens dyreliv. Å bli stående noen minutter foran det samme punktet, uten å berøre noe, gjør det mulig å legge merke til detaljer som en rask svømmetur ville gå glipp av. Fargene endres med dypet og med tilgjengelig lys: bildet som viser seg på overflaten, gjengir ikke alltid kompleksiteten til det som lever lenger ned.

Blant dyrene som er til stede, finnes sjøstjerner og kråkeboller, blekkspruter, muréner, havruter, havabbor og barracudaer. Variasjonen er viktig fordi den viser ulike roller i økosystemet. Noen arter gjemmer seg i sprekker, andre patruljerer i det åpne vannet, andre igjen søker føde på bunnen. Det finnes ikke bare én måte å observere havet på: man kan speide langs kanten av en vegg, stoppe over en steinbunn eller følge en fiskestim med blikket. For den som snorkler, begynner oppdagelsen ofte med evnen til å gjenkjenne habitater fremfor enkeltnavn. Et tilsynelatende tomt område kan bli levende hvis man blir stående stille og lar dyrene gjenoppta sin atferd.

Hvor og hvordan utforske

Ved Punta Spalmatore kan man møte de såkalte sjørosene; Cala Sidoti og Grotta dell'Oro er andre steder som innbyr til å utforske kysten. Det er nyttige navn for å orientere nysgjerrigheten, men de erstatter ikke en vurdering av dagens forhold og reservatets regler. Siktforholdene kan endre seg med vind og bølgegang; selv et område nær stranden kan bli uegnet avhengig av sjøen. Den som vil utforske på en ansvarlig måte, velger tillatte områder, respekterer lokale retningslinjer og behandler ikke en grotte eller en vegg som en enkel attraksjon å passere. Den beste observasjonen er den som lar det man kom for å se, forbli urørt.

Utforskning under vann har ulike nivåer. Fra overflaten kan man allerede skjelne skygger, sjøgressenger, berg og fiskebevegelser, særlig under gunstige forhold. Dykk med pusteapparat åpner andre perspektiver, men krever forberedelse, utstyr og kompetente operatører. Havbunnens tiltrekning er åpenbar; å gjøre den om til en reell opplevelse betyr å tilpasse prosjektet til egne evner, uten å jage etter dyp eller steder utenfor egen kompetanse. En maritim rute kan konsentrere seg om et enkelt miljø og vende tilbake til samme punkt flere ganger: lyset og dyrenes atferd endrer seg, og hver tur kan avsløre noe nytt.

Respekt for havet og turer på øya

Vern av havet er også knyttet til enkle handlinger. Å ikke samle inn organismer, ikke flytte steiner for å lete etter dyr og ikke fore fiskene bevarer relasjoner som eksisterer uavhengig av besøket. Når man svømmer over bunnen, hindrer god avstand utilsiktede sammenstøt; når man går i eller opp av vannet, bør adkomstpunktene brukes med omtanke for å begrense nedtråkking. Tilstedeværelsen av et reservat gjør denne omsorgen enda tydeligere, men prinsippet gjelder overalt. Usticas hav skylder store deler av sin interesse nettopp kontinuiteten i de levende samfunnene som bebor det.

En gåtur på øya fullfører den marine observasjonen. Blant kratt, klippevegger og mer skjermede områder lever små pattedyr, flaggermus og fugler; deres tilstedeværelse forteller om mulighetene og begrensningene ved et isolert territorium. Fra høyden gjenkjenner man vikene som under vann så ut til å være atskilt, og man forstår hvordan klippene fortsetter under overflaten. Cala Sidoti, Punta Spalmatore og grottene er ikke punkter å krysse av på et kart: de er deler av en enkelt vulkansk bygning, formet av havet og bebodd av ulike samfunn. Det er overgangen mellom disse perspektivene — svømme, observere kysten, vende tilbake til å se på havbunnen — som gjør Ustica til et sted å bli virkelig kjent med, hinsides førsteinntrykket av klart vann.

Foto: I viaggi della Van · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons