Sicilia, bro mellom øst og vest

Ser man på Sicilia på et kart, forstår man umiddelbart hvorfor så mange folkegrupper ønsket å nå øya. Den ligger mellom Middelhavets østlige og vestlige bredder, nær den italienske halvøya og åpen mot Afrika. De tre ytterpunktene danner en gjenkjennelig form: de gamle grekerne kalte den Trinacria, mens romerne også brukte navnet Triqueta. Kappet nær Messina, det i Marsala-området og Capo Passero avgrenser profilen. Hodet med tre ben i radialt mønster, som forekommer i siciliansk ikonografi, oppsummerer denne geografien. Det er et effektivt symbol, men øyas historie er langt mer kompleks enn en enkelt figur: den forteller om møter, konflikter og forandringer som involverer både havet og innlandet.

De eldste sporene er mye eldre enn de berømte byene. Grotta di San Teodoro, i Messina-området, og grottene i Addaura og på Levanzo stammer fra ulike perioder av forhistorisk menneskelig tilstedeværelse. I Grotta del Genovese på Levanzo viser ristningene figurer som ble tegnet på berget for mange tusen år siden. Funnene fra Stentinello, San Cono og Villafrati tilhører derimot andre faser av bosettingen og forteller også om dagligliv. De er ikke bare prologen til de greske templene: hvert sted dokumenterer samfunn som brukte ulike ressurser og etterlot spor av teknikker, valg og sosiale relasjoner. Ved å stille dem side om side uten å forveksle dateringene, ser vi hvor lang øyas historie allerede var før koloniene.

Med bronsealderen kom landsbyer, jordbruk og husdyrhold. Kulturene i Castelluccio og Thapsos, boliger av tre og stein, keramikk og graver hogd inn i berget viser flere trinn i denne lange historien. Nekropolen i Pantalica gjør synlig hvor stor vekt forholdet til de døde hadde i samfunnslivet. På disse stedene leser man ikke bare en rekke gjenstander. Man kan observere felles valg: hvor man skal bo, hvordan man organiserer rommet, hvilke former man gir gjenstandene, og hvordan man husker dem som ikke lenger var der. Allerede da var Sicilia preget av forbindelser med naboområder.

Før de greske kolonistene kom, nevner antikke kilder sikulerne, sikanerne og elymerne. Historikeren Thukydid overleverte beretninger om deres opprinnelse, og knyttet dem til Den iberiske halvøy, til Italia og til den trojanske tradisjonen. Disse fortellingene bør leses som forklaringer utarbeidet i antikken, ikke som fotografier av en migrasjon. De er likevel verdifulle, fordi de viser at Sicilia ble oppfattet som et land av ulike folk. Jernaldersteder, nekropoler og gjenstander bevart i museer gjør det mulig å nærme seg denne mangfoldigheten uten å redusere den til tre navn. Fønikerne nådde også øya: Mozia, Solunto og Panormo var viktige punkter for handelsforbindelser.

Fra det åttende århundre f.Kr. endret greske kolonier kystlandskapet dypt. Naxos, Megara Hyblaea, Syrakus, Gela, Catania, Agrigento og Selinunte var viktige sentre for gresk tilstedeværelse, hver med sitt eget forhold til kysten og innlandet. Hver bosetting hadde bånd til en opprinnelsesby og lå innenfor et system av ruter, ankerplasser og jordbruksområder. De nye samfunnene brakte språk, kulter, byformer og skikker. Templer, teatre og gjenstander utstilt i museer bevarer imponerende spor etter dem. Gresk tilstedeværelse utslettet imidlertid ikke umiddelbart befolkningene som allerede var bosatt på øya: sameksistens og konflikt vekslet, mens byene vokste og søkte å kontrollere ressursene rundt seg.

Rikdommen i de greske byene tiltrakk seg rivaler og næret interne kamper. Den historiske sekvensen går fra de store grunnleggelsene til tyrannenes tid, fra slaget ved Himera til krigene mellom Syrakus og Kartago, frem til athenernes ekspedisjon mot Syrakus. I disse hendelsene fremstår øya som et sentrum for middelhavspolitikken, ikke som en periferi. Posisjonen som gjorde handel og utveksling mulig, gjorde også kontrollen over havnene strategisk. Syrakus ble en stormakt, men måtte forsvare seg, befeste seg og tåle perioder med ustabilitet. Det greske teateret, Fonte Aretusa og de arkeologiske restene minner i dag om en by som på én gang var et kultursentrum og en scene for militære kamper.

Romas ankomst åpnet en ny fase. Sicilia ble den første romerske provinsen, og de fruktbare landområdene var avgjørende for kornforsyningen. Mosaikken i Villa Romana del Casale, amfiteatrene i Catania og Syrakus og andre funn gjør det mulig å skille romersk tilstedeværelse fra gresk i byene og i dagliglivet. Veier, landeiendommer og handel førte øya inn i et større system. Endringen hadde også kostnader: skattlegging, konsentrasjon av land, tap av makt for lokale forsamlinger og slaveopprør. For å forstå romersk Sicilia må man holde sammen verkene som er bevart, og de sosiale spenningene som kildene forteller om.

I århundrene som fulgte kom nye makter og nye religiøse uttrykk. Kristendommens utbredelse, begivenhetene i bysantinsk tid, den arabiske erobringen og normannernes ankomst forandret øya på nytt. Palermo fikk en sentral rolle under muslimsk styre; jordbruk, irrigasjon og handel fikk varige impulser derfra. Den normanniske perioden samlet latinsk, gresk og arabisk arv i ett rike. Senere tilførte Fredrik II, sicilianske vesper og de påfølgende herredømmene flere kapitler. Kirker, palasser og bydeler forteller om disse fasene selv når de er blitt endret. Å gå i Sicilia betyr derfor å bevege seg gjennom lag av historie: ingen av dem alene er nok til å forklare øya, men hver av dem hjelper til å lese de andre.

Foto: NASA · offentlig eiendom · Wikimedia Commons