Sikanere, sikulere og elymere

Før de greske byene ga øya monumentale templer og teatre, var Sicilia bebodd av samfunn med egne historier, territorier og skikker. Navnene sikanere, sikulere og elymere dukker ofte opp når denne perioden fortelles. Det er lett å gjøre dem om til tre ryddige etiketter, som om hver gruppe okkuperte et fast område og hadde identiske kjennetegn hele tiden. Materielle funn og antikke kilder antyder et mer flytende bilde: landsbyer, nekropoler, gjenstander, kontakter mellom Middelhavets kyster og tradisjoner overlevert av antikke forfattere. For å nærme seg disse befolkningene må man bringe sammen det jorden bevarer, og det oldtidens forfattere forestilte seg eller visste.

Thukydid er en av de antikke kildene som formidler beretninger om øyas befolkningers opprinnelse. Ifølge tradisjonen som historikeren gjengir, skulle sikanerne ha kommet fra Den iberiske halvøy, elymerne skulle ha vært knyttet til trojanerne som flyktet etter krigen, mens sikulerne skulle ha hatt en italisk opprinnelse. Disse slektshistoriene hadde kulturell og politisk verdi for dem som fortalte dem. I dag er det mer forsvarlig å betrakte dem som vitnesbyrd om måten de antikke forklarte mangfoldet i øyas befolkning på. De er ikke alene nok til å rekonstruere presist bevegelsene som fant sted mange århundrer tidligere. Betydningen deres består: allerede i den greske verden ble det anerkjent at Sicilia ikke hadde én enkelt rot.

Arkeologiske spor gjør det mulig å gå utover fortellingene om opprinnelse. Nekropolen i Pantalica og bronsegjenstandene som er bevart i museer, gir konkrete eksempler på disse samfunnene. Gravene hogd inn i fjellet forteller om organiserte samfunn og om steder ment å minnes de døde. En liten gjenstand, som en bronsefigur, kan fortelle om teknisk dyktighet, sans for form og sirkulasjon av ideer. Den viser ikke automatisk hvilket folk eieren tilhørte: materielle kulturer endres, imiterer hverandre og reiser. Nettopp derfor må museer og arkeologiske steder leses sammen. Konteksten en gjenstand ble funnet i, er ofte like viktig som skjønnheten.

Allerede før gresk kolonisering vokste mer betydelige bosetninger frem, med hus av tre og stein, landsbyer og endringer i keramikkproduksjonen. Denne informasjonen hjelper oss å forestille oss dagliglivet til urfolkssamfunn: å bo på et fast sted, dyrke jorden, holde dyr, produsere beholdere og verktøy, bygge graver. Kronologien er vid, og man bør ikke tro at hver endring skjedde samtidig over hele øya. Kyster, høyder og daler ga ulike vilkår. Ett samfunn kan ha hatt intense forbindelser med et landingssted; et annet kan ha vært mer avhengig av innlandet. Det antikke Sicilia var et mangfold av miljøer allerede før det var et mangfold av navn.

Blant vitnesbyrdene fra jernalderen er Monte Finocchito, i området ved Noto. Omtalen av dette stedet er nyttig fordi den flytter blikket fra de mest feirede sentrene mot steder der fasene før og parallelt med grekernes ankomst kan leses. Nekropolene, boligstrukturene og gjenstandene gjør det mulig å stille konkrete spørsmål: hvordan var rommene organisert? Hvilke aktiviteter holdt samfunnet oppe? Hvilke materialer ble brukt? Svarene er ikke alltid fullstendige. Arkeologenes arbeid går gjennom fragmenter, sammenligninger og nye tolkninger. Denne usikkerheten reduserer ikke verdien av funnene: den lærer oss å skille mellom det vi vet, og det vi rekonstruerer.

Fønikerne er også en del av historien i denne perioden. Motya, Solunto og Panormus var handelsstasjoner knyttet til rutene som krysset det vestlige Middelhavet. Deres tilstedeværelse minner oss om at øya tiltrakk seg navigatører interessert i ruter og utveksling allerede før de greske koloniene okkuperte så mye av fortellingen. For sikanerne, sikulerne og elymerne var kontakt med handelsmenn og nye bosetninger ikke nødvendigvis lik overalt. Forbindelser kunne innebære utveksling av gjenstander og teknikker, men også konkurranse om land og landingsplasser. Å snakke om "foregående" befolkninger betyr ikke å forestille seg dem som isolerte eller frosset i tid til noen andre ankom.

Gresk kolonisering gjorde forholdet mellom kystbyene og innlandssamfunnene mer synlig i skriftlige kilder. De nye poleis søkte åkre å dyrke, gjennomfartsruter og allierte; innbyggerne som allerede var der, hadde egne interesser i de samme ressursene. Av dette kunne det oppstå avtaler, utveksling eller krig, avhengig av sted og periode. Historien om Ducetius, en sikulisk leder aktiv mange århundrer etter de første greske grunnleggelsene, gjør det klart at urfolkssamfunn beholdt evnen til politisk og militært initiativ. Man bør likevel ikke bruke opprøret hans som bevis på en identisk situasjon for alle sikulere eller for alle århundrer: forholdene endret seg og var ikke like i alle deler av øya. Nettopp dette mangfoldet hindrer sikanere, sikulere og elymere i å forsvinne fra fortellingen så snart grekerne kommer.

For dem som besøker øya, endrer denne historien måten man ser på steder. Pantalica er ikke bare et landskap av graver i fjellet; et arkeologisk museum er ikke bare en samling vaser og bronser. De er anledninger til å spørre hvem som bebodde Sicilia før de mest fotograferte monumentene, og hvordan samfunn gikk gjennom faser av kontakt og forandring. Navnene sikanere, sikulere og elymere forblir et utgangspunkt, ikke et endelig svar. Arven deres forstås best ved å akseptere kildenes kompleksitet, observere funnene i deres kontekst og huske at en øys identitet også formes i dens mindre synlige historier.

Foto: Zde · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons