Arabiske innflytelser i siciliansk kunst

Den arabiske innflytelsen i siciliansk kunst kommer best til syne når man betrakter øyas samlede erfaring i middelalderen. Erobringen av Palermo i 831 og av Siracusa i 878 ledsaget en dyp kulturell forandring. Palermo ble et politisk og kommersielt sentrum av første rang, gjennomstrømmet av ulike folkegrupper og tradisjoner. Byens utvidelse, med nye bydeler, viser at forandringen også gjaldt den urbane formen. Kalsa, en ny befestet bosetning utenfor de eldste murene, gjør denne utviklingen håndgripelig. Ved siden av den vokste det frem andre bydeler knyttet til samfunnene som levde og arbeidet i byen. Palermo viser dermed at møtet mellom kulturer også hadde en presis romlig dimensjon. Å tale om kunstnerisk innflytelse betyr da å gå ut over et enkelt dekorativt element: det omfatter måten å bygge på, å bo på, å organisere vannet på og å tolke fellesrommene.

Teknikker og dekorative former av orientalsk opprinnelse satte varige spor, som blir synlige gjennom konkrete eksempler. En bygning kan ha en kompakt geometri og kupler som bestemmer profilen; en annen kan bruke buer og gårdsrom for å komponere overgangen mellom inne og ute. Materialene, overflatene og forholdet til hagen bidrar til helheten. Det er likevel ikke nok å se en bue eller en dekorasjon for å tilskrive hele monumentet den arabiske dominansens fase. Mange bygninger der disse formene er synlige, tilhører nemlig normannertiden, da ulike formspråk ble kombinert av oppdragsgivere og håndverkere som var virksomme på samme øy.

Kirkene San Cataldo og degli Eremiti

San Cataldo og San Giovanni degli Eremiti i Palermo er kristne kirker fra normannertiden der man gjenkjenner former knyttet til islamsk arkitekturtradisjon. De tre kuppelene i San Cataldo og rekken av kupler i San Giovanni degli Eremiti organiserer de ytre volumene på en måte som er svært forskjellig fra en tradisjonell vestlig basilika. Den røde fargen som kuppelene i dag er kjent for, tilhører deres restaurerte utseende og er ikke i seg selv nok til å bevise opprinnelsen til en teknikk. Det som teller, er måten kupler, buer og indre rom ble kombinert for bygninger viet til kristen gudstjeneste. Hagen ved San Giovanni endrer dessuten opplevelsen av helheten: den gir mulighet til å betrakte volumene på en avstand som de trange bygatene ofte ikke tillater.

Zisa og vaskehuset i Cefalù

Zisa flytter oppmerksomheten fra religiøs arkitektur til herskernes residens. Den ble bygget i normannertiden og benyttet dekorative løsninger og teknikker knyttet til den islamske kulturen på Sicilia og i Middelhavet. Bygningen bør derfor ikke presenteres som et palass fra den foregående arabiske dominansen. Dens interesse ligger i de normanniske oppdragsgivernes valg om å bruke denne kunnskapen for et sted for representasjon og rekreasjon. Forholdet mellom rom, vann og temperatur avslører hvor mye formen også kunne svare på klimaet, ikke bare på prestisjen. Satt ved siden av San Cataldo viser palasset to ulike anvendelser av de samme ferdighetene: kristen gudstjeneste og hoffliv.

Vaskeriet i Cefalù, kjent for sine arkader, utvider perspektivet ytterligere. Det er ikke et berømt palass eller et stort religiøst monument, men et rom knyttet til daglig bruk av vann. Nettopp derfor er det verdifullt i den kunstneriske fortellingen. Vann var en ressurs som skulle samles opp, ledes og fordeles, og strukturene som ble bygget rundt det, kunne få en gjenkjennelig form. Å betrakte et vaskeri betyr å spørre seg hvordan teknikk og hverdagsliv inngår i bylandskapet. Skjønnheten i arkadene er ikke atskilt fra funksjonen rommet hadde for dem som brukte det.

Avlinger, tekstiler og nye sammensmeltinger

Den arabiske arven omfatter også jordbruksvekster, irrigasjon, veving og håndverk. Disse aspektene er ikke underordnet i forhold til arkitekturen. En hage er ikke bare en visuell ramme: den avhenger av vanntilgang og kunnskap om planter. På samme måte bringer tekstiler og gjenstander produsert av spesialiserte håndverkere motiver, materialer og ferdigheter inn i hverdagen som tilhører kunsthistorien i vid forstand. Til denne epoken knyttes spredningen av ulike jordbruksvekster og bruken av systemer for å heve vann opp fra brønner. Poenget å huske er sammenhengen mellom materiell kultur og stedenes form, og å unngå å redusere en langvarig prosess til en enkel liste av oppfinnelser.

Den påfølgende normanniske arkitekturen gjorde dette møtet enda mer synlig. Ved siden av vestlige og bysantinske referanser ble arabiske dekorative teknikker brukt i normanniske verk. I domkirken i Cefalù for eksempel er den ytre komposisjonen inspirert av nordiske modeller og den dekorative taktekkingen bruker denne tekniske arven; interiøret dialogerer med den bysantinske basilikatradisjonen. Dette betyr ikke at hvert element kan isoleres som et stykke som tilhører en ren kultur. Resultatet oppsto fra felles arbeid og evnen til å tilpasse ulik kunnskap til en spesifikk bygning. Det er her innflytelsen blir en del av et originalt siciliansk formspråk.

En rute mellom Palermo og Cefalù

En reiserute viet denne arven kan derfor forene Palermo og Cefalù uten å stoppe ved det første inntrykket av kuppelene. Foran hver bygning bør man spørre når den ble bygget, hva dens funksjon var og hvilke elementer som stammer fra en tidligere teknisk eller dekorativ tradisjon. Lesningen av San Cataldo, San Giovanni degli Eremiti, Zisa og vaskeriet i Cefalù gir ulike svar på det samme spørsmålet: hvordan holder kunnskap seg levende når det politiske bildet endrer seg? Siciliansk kunst viser en kontinuitet gjort av tilpasninger. Det arabiske sporet er ikke en avsluttet parentes, men en gjenkjennelig komponent i konstruksjonen av rom og i øyas visuelle forestillingsevne.

Foto: Matthias Süßen · CC BY 3.0 · Wikimedia Commons