De greske byene på Sicilia

Naxos, Megara Hyblaea, Syrakus, Gela, Akragas og Selinunte delte språk og mange religiøse praksiser, men hadde ikke den samme historien. Noen oppsto direkte fra ekspedisjoner som dro ut fra Hellas; andre ble grunnlagt av greske byer som allerede var etablert på øya. Beliggenheten påvirket utviklingen deres: en havn åpnet handelsveier, en slette sikret avlinger, en høyde begunstiget forsvaret. Byene konkurrerte også om jord, ressurser og allianser, og bygde opp ulike forhold til samfunnene i innlandet. En reise blant ruinene deres gir bare mening hvis den viser disse forskjellene, i stedet for å bruke et tempel eller et teater som et bilde som gjelder for alle. Ruinene bevarer spor av beslutninger tatt av atskilte samfunn, ofte i konflikt med hverandre.

Naxos fremstår i den antikke tradisjonen som den første greske grunnleggelsen på øya. Det er et betydningsfullt utgangspunkt fordi det forteller om ankomsten til grupper som søkte et nytt sted å bo langs middelhavsrutene. Megara Hyblaea viser en annen etappe i denne spredningen. Utgravningene av kolonien hjelper med å gi en konkret form til fortellingen om de første grunnleggelsene, utover bare navnene som er overlevert i kildene. Å se et arkeologisk område som dette hjelper med å komme bort fra bildet av den antikke byen som bare består av monumentale bygninger. Sporene etter kvartaler, boliger og fellesområder viser at bylivet først og fremst besto av daglige aktiviteter og forhold mellom mennesker.

Syrakus inntar en sentral plass i historien om de greske byene på Sicilia. Grunnlagt av korintere ble den en rik og mektig polis i den vestgreske verden, i stand til å tiltrekke seg oppmerksomheten til motstandere langt borte. Det greske teateret og Arethusakilden tilbyr to forskjellige måter å lese byen og dens forhold til det offentlige livet og til vannet. Teateret peker mot forestillinger og offentlig liv; kilden knytter bylandskapet til vann og litterær erindring. Levningene forteller ikke om en uforanderlig by: Syrakus gjennomgikk ulike styreformer, kriger, utvidelser og forandringer som fortsatte etter slutten på det greske selvstyret.

Gela spilte en viktig rolle i nettverket av grunnleggelser. Forholdet til fremveksten av Akragas viser hvordan en siciliansk bosetning selv kunne fremme en annen by. De offentlige badene i Gela, datert til hellenistisk tid, minner om at polisens historie ikke tok slutt i grunnleggelsesøyeblikket. Rommene endret seg med kollektive behov og med århundrenes gang. Også keramikkfunnene som er gravd frem eller oppbevart i museer hjelper med å følge disse fasene. De forteller om skikker, teknikker og kontakter som ikke alltid kommer frem i fortellingen om de store slagene.

I Akragas gjør søylene i Herkules-tempelet og de andre bygningene i Templenes dal byens religiøse og monumentale dimensjon synlig. Plasseringen av de hellige bygningene i landskapet avslører byens ambisjoner. En rad med søyler var ikke tenkt som et isolert objekt: den var en del av et system av kulter, ruter, bebodde steder og produksjonsområder. De synlige restene viser det som har overlevd, men inviterer også til å forestille seg bygningene og rommene som ikke har nådd frem til oss. Derfor kan en arkeologisk rute være mer lærerik hvis den veksler mellom templene og museene, der de mindre materialene gir mindre høytidelige sider av bylivet.

Selinunte, grunnlagt i forbindelse med Megara Hyblaea, viser en annen skala av den greske tilstedeværelsen. Akropolisen og templene gir en idé om en by som ønsket å gjøre sin styrke synlig. Forholdet til vestkysten plasserte den likevel i en konkurransesone. Konfliktene med Kartago og allianseforespørslene fra noen av koloniene preget likevektene i det greske Sicilia. Den greske byen var altså også et politisk subjekt, opptatt av å forsvare interesser og velge samtalepartnere. De monumentale ruinene er det materielle resultatet av disse ambisjonene, men må ikke skjule hvor skjøre likevektene rundt dem var.

Byene delte språk, guder, gravritualer og organisering rundt agoraen, men bevarte samtidig viktige forskjeller. Styrebygningene og templene vendte mot de offentlige rommene; søyleradene gjorde arkitekturen gjenkjennelig. Disse likhetene visket ikke ut forskjellene. Syrakus, Akragas og Selinunte opplevde sine egne politiske situasjoner, og forholdet til sikaniere, sikulere og elimere varierte fra sted til sted. Fortellingen om misnøyen blant de innfødte befolkningene minner om at kolonienes urbane orden kunne hvile på utestengelse. Å forstå en polis betyr også å se på hvem som kunne delta i beslutningene og hvem som ble holdt utenfor.

For å besøke de greske byene på Sicilia er det nyttig å knytte sammen flere steder uten å kreve at ett representerer alle de andre. Teateret i Syrakus, utgravningene i Megara Hyblaea, restene i Gela, templene i Akragas og Selinunte svarer på forskjellige spørsmål. På ett sted trer rommene for det borgerlige livet frem, på et annet de hellige arkitekturene, andre steder nettverket av grunnleggelser. Landskapet tilbyr alltid en del av forklaringen: hav, sletter og høyder er ikke bare bakgrunner for ruinene. De var vilkår som innbyggerne målte hvert valg mot. Lest sammen gjengir disse stedene variasjonen i den gresk-sicilianske verdenen. Også et museum kan fullføre lesningen, fordi det bringer frem skalaen til gjenstandene som ble transportert, brukt og lagt ned. Kombinasjonen av sted og funn hindrer at hver by reduseres til sitt mest berømte bilde.

Foto: Berthold Werner · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons